Pedern

Pedern

Noen ord om mennesker

Jenny skrev i Pedern første gang i 1999. Vi har bedt henne skrive for vår spalte Livet etter PMF. 

 

Det er noen mennesker som fester seg bedre enn andre. På minnet. I sjelen.

 

Jenny Liss Dalvik er tidligere elev ved PMF.
Jenny Liss Dalvik er tidligere elev ved PMF.

Noen av de aller fineste, rareste og mest utfordrende menneskene jeg har møtt, møtte jeg i årene jeg var tilknyttet Peder Morset.

Helga Marie. Gunnar. Philip. Erik. Christina. Lise Marie. Jimmy. Kristoffer. Nils. Ingegjerd. Solbjørg. Tommy. Joe. Håkon. Finn Håkon. Peder. Siri. Caroline. Mimmi. Marit. Therese. Ida. Laila. Bjørn. Jon. Bård. Hugo. Kent Roar. Helena. Dan. Leif. Torger. Bente. Sissel. Lone. Ole. Heidi. Ivar. Gunnar Arne. Denis. Sonja. Yata. Lena. Kristian. Øystein. Line. Linda. Remi. Berit. Diana. Mari. Anky. Solfrid. Arne. Preben. Og mange, mange flere.

Så glad jeg er for at jeg fikk møte alle disse forskjellige menneskene! Jeg er priviligert.

Noen mennesker liker man med én gang. Sånn er det ofte. Som å sette på en sang man aldri egentlig har hørt før, og nesten umiddelbart kunne synge med fordi den er så lettlikt og catchy. Man får dem på hjernen en liten stund. Som en Roxette-låt. Eller ABBA. Ordene føles kjente og trygge.

Andre mennesker tar det lang tid å like. Noen ganger flere år. Man må liksom venne seg til dem litt etter litt, og gjerne ta pauser underveis. Kanskje litt som en Pink Floyd-låt, eller en rap med litt for grov tekst. En instrumental, en tradisjonell låt fra et fremmed land.

Det som er så spennende og fint, er at det noen ganger er de menneskene man i utgangspunktet ikke likte i det hele tatt, som kan bli ens aller beste venner. Og at de menneskene som man følte at man kjente fra første stund, noen ganger kan bli litt intetsigende etterhvert.

Jeg var elev ved skolen to ganger, i 1999 og i 2007. Og jeg la virkelig merke til dette fenomenet den andre gangen. De lærerne og ansatte som jeg hadde vært veldig knyttet til den første gangen, fikk jeg kanskje ikke den samme kontakten med nå – noen kunne jeg ikke forstå at jeg hadde likt engang. Mens de som jeg den første gangen ikke hadde syntes noe godt om i det hele tatt, kanskje tilogmed mislikt veldig, så jeg nå i et helt nytt lys – jeg hadde virkelig fått sansen for mange av dem! Det er rare greier.

Kanskje betyr det at man forandrer seg med årene, alle sammen? Utvikler seg litt og litt, enten i retning mot hverandre eller fra hverandre. Jeg synes iallefall dette er et flott fenomen. Det gir meg littegrann håp for menneskeheten, dette at det går an å bli venner med noen man ikke var venner med tidligere. Og motsatt.

Så kanskje skal man ikke avskrive noen som verken idioter, sytepaver, dustemikler eller gærninger med en gang. Kanskje skal man gi folk littegrann tid, ta seg selv tid til å bli kjent med mennesket over en litt lengre periode, og kjenne etter om det kanskje er mer ved den personen enn du så ved første øyekast. Kanskje det er et veldig godt hjerte og en god venn i henne som du synes er så overlegen og sur. Og kanskje kan hun bli din aller beste venn.

Grublende hilsen fra Tante Liss, senere Tante Rød.

Andre saker

Årbokprosjekt

  Lørdag 23.1.16 hadde vi Årbokprosjekt. Det går ut på at linjene skriver hva de gjør på linja, morsomme øyeblikk, fine ting om hverandre. På lørdag så var vi på linjene. Elevene fikk et ark hvor oppgavene stod. Og de skulle skrive morsomme øyeblikk, og hva de har gjort i[…]

Les mer »

Medialinja på hotell i Danmark

Gjengen poserer foran hotellet. Vi på medialinja bor på hotell i København. Hotellet heter Copenhagen Downtown Hostel. Hotellet har 2 bygninger, den ene har bar og resepsjon og der severes frokost fra 07:00 til 10:00. Maten er god. Og i den andre bygningen er rommene. Rommene vi bor i har[…]

Les mer »

1 comment

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *