Pedern

Pedern

Jesse og Lydia

Jesse og Lydia traff hverandre på PMF i 2008. De holder fortsatt sammen. Foto: privat.

Hei folkens!

For noen måneder siden var det gammelelvtreff, som jeg dessverre ikke kunne komme på, men jeg vil herved bruke anledningen til å si at jeg savner alle fine folka på PMF og den gode gamle tida der.

Kanskje er det bedre hvis jeg forteller litt om meg selv først. Jeg er Jesse van Os, er 25 år gammel, og gikk på PMF fra 2008 til 2010. Jeg hadde fått et stipend for utlendinger som ville gå på folkehøgskole, som jo var fantastisk, men det betydde også at jeg ikke kunne velge ut skolen selv. Jeg ble altså plassert på PMF.

Jeg må innrømme at jeg ikke var særlig begeistret da jeg for første gang leste om skolen. Utviklingshemmet ungdom hadde jeg faktisk aldri omgått, ikke fordi jeg ikke ville, men mer fordi de i mitt hjemland Nederland går på sine egne skoler og ikke integreres i samfunnet som i Norge. Men det tok ikke lang tid før jeg fant meg til rette på skolen. Jeg møtte alle de snille medelevene mine, lærerne, og volontørene.

En av volontørene var Lydia, ei veldig snill og artig jente fra Tyskland. Det var litt før høstferien at jeg innså at jeg var forelsket i henne. Men jeg var nokså usikker, og torde ikke å fortelle henne om mine følelser. Det ble etterhvert så at nesten alle andre som kjente meg godt på skolen la merke til at det var noe mellom meg og henne. Den eneste som ikke skjønte noe var Lydia. Men så kom kvelden da jeg endelig fikk til å spørre henne om hun ville være min kjæreste. Hun sa ja, og så var vi et par. Og ei uke senere var skoleåret på PMF over og hun ville reise tilbake til Tyskland for å studere. Det var dumt. Jeg trodde ikke at vi skulle være et par veldig mye lenger…

Men nå er det altså mer enn 5 år senere, og om to dager vil Lydia og jeg flytte sammen i vår hyggelige leilighet i Dresden, i Tyskland. Jeg har i dag hatt to jobbintervjuer, og de gikk begge kjempebra. En av jobbene er faktisk som assistent for en utviklingshemmet ung mann, så der ser man hvordan det kan gå.

Hva er meningen med dennne teksten? Jeg er ikke helt klar over det selv. Kanskje at hvis du er forelsket i noen på skolen, så må du gripe sjansen, og si det rett ut, selv om det kan være veldig skummelt. For selv om den du er forelsket i ikke liker deg like mye, så kan du da i hvert fall være stolt over at du faktisk torde å si fra om følelsene dine.

Og en siste ting: hvis du forelsker deg i en volontør fra Tyskland: bare si ‘Jeg elsker deg’ i stedet for ‘Ich liebe dich’. Tysk er ikke og vil aldri være kjærlighetens språk.

 

Hilsen Jesse

Andre saker

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *